I dette innlegget ønsker jeg å dele min historie om hvordan det var å komme ut av skapet for familie og venner for 20 år siden. Og i tillegg til å fortelle om kaoset av følelser, vil jeg også røpe en kjempeflause! Vi toucher innom fenomener som det å bli forelsket i hetero damer, i læreren og om hvordan livet er i dag.
Og selvfølgelig må vi snakke om noe av det viktigste en homofil kommer borti:
Hvordan det er
å komme ut
for seg selv!
Etter jeg hadde skrevet dette innlegget og tenkt over historien, ser jeg jo at Taekwondoen har hatt en kjempestor rolle i min komme-ut-historie. Skikkelig tilfeldig!
2004: Her er jeg 15 og blir 16 om en måneds tid.
Vi må tilbake til
Kristiansand
2003
Det er 20 år siden 2003! Det er så lenge, det! Men da var jeg altså 15 år, og jeg kjenner det er greit at det er 20 år siden. Allerede fra jeg var i barnehagealder mener mine tre søsken at de visste det, og når jeg ser i retrospektiv, skjønner jeg dem godt.
2003: Irene 15 år på klassetur til Newcastle.
Jeg tenker at den viktigste delen, og som vi hører altfor lite om, er selvoppdagelsen:
Det sekundet du kommer ut av skapet
for deg selv!
Et utdrag fra skoledagboka mi 30. oktober 2003:
«I dag hadde vi rollespill på skolen. Jeg skulle være lesbisk. Det syns jeg var litt merkelig. Jeg skulle liksom gå bort til Tonje og si «Du har vært min beste venninne i 5år, så jeg føler du er personen jeg kan si dette til. Jeg har funnet ut en veldig viktig del av meg selv… Jeg har funnet ut at jenter er mer min greie enn gutter.. Er det greit?» Hun så plutselig på klokka og måtte ta bussen hjem. Jeg synes liksom dette var litt merkelig liksom. At det var akkurat jeg som måtte være hun lesbiske. Fordi jeg tenker så ofte på jenter. Fantaserer om dem, liksom.»
Her kan man ane at det er like før jeg innser det selv.
Noen er tidlige ute av skapet, andre er senere (og ofte kalt Late Bloomers). Alt er perfekt!
Jeg
var
15
men å komme-ut-for-andre-delen skjedde ikke før jeg ble 16, for da fikk jeg meg min første jentekjæreste!
Og her kommer:
Min komme-ut
historie ❤️
Jeg var altså 15, hadde fått blått belte i Taekwondo og skulle nå på instruktørkurs i Oslo for å bli instruktør.
Jeg ankommer Oslo sammen med alle som skulle på kurset, og det tar ikke lang tid før jeg ser ei i gruppa som jeg akutt blir superbetatt av (uten å skjønne/vite det selv, selvfølgelig). Vi kaller henne Line. I løpet av kurset var det flere pauser, og da benyttet jeg sjansen til å spørre om.. venninna hennes ville skrive i minneboka mi! Det gjorde hun, og det var en enkel billett for å få Line til å skrive i boka mi også.
«Nå vet hun at jeg finnes» tenkte jeg.
2002: Gult belte her men skal straks gradere til grønt!
Det var mest foredrag men også noen deler vi fysisk måtte være med på, så alle måtte ta på seg draktene sine og bli med. Hun var den søteste og tøffeste jenta jeg noen gang hadde sett – og hun hadde svart belte! Herreguuud, befri meg!
For det som så skjedde, er noe supermegaflaut, og som kun har skjedd én gang i mitt liv, og som hun nå får vite (om hun leser dette). Husk at jeg er 15 år og veldig pubisalder-alt-er-flaut-og-kleint.
Juni 2002: 14år: En rykende fersk grønnbelte!
Jeg hadde altså plassert meg ved siden av henne i garderoben da vi skulle dusje etter kurset. Jeg ville ikke dusje, for det var selvfølgelig dødsflaut, så jeg stod bare der klein i hjørnet med hånkle rundt meg for å få byttet fra Taekwondo-drakta til mine vanlige klær. Jeg tok en god slurk av Fanta Exotic (finnes den lengre?) og snudde meg utover i garderoben, og der kommer selvfølgelig Line mot meg, våt i håret og med et stort smil til meg. Brusen tar en salto inni munnhulen og står som et prosjektil ut av begge neseborene! Jeg snur meg bort fortere enn du kan blunke og innbiller meg til dags dato at hun ikke så det. Det sterke minnet om smerten fra kullsyra i nesa fremkaller akutte tårer, både av smerten men aller mest av den megasuperdødelige fjortis- flause-følelsen.
Jeg hadde holdt kontakten med venninna hennes, Anette, og et par uker senere reiste jeg til henne utenfor Oslo for å være der i helgen for gøy. I mellomtiden, i Kristiansand, hadde jeg vært ute og spist med en søt gutt som spanderte pizzaen. På bussen hjem sendte han en sms og spurte om vi skulle bli kjærester, og jeg sa naturligvis ja – han hadde jo tross alt betalt pizzaen! Det var også siste gang jeg så ham.
Desember 2002: Her var det blå beltet i boks med 39 i feber! Og fikk kamphjelm i gave for god innsats!
Da jeg omsider ankom hos Anette, nevnte jeg at jeg kunne være et svært kjedelig besøk å ha på overnatting, og at hun Line (som tilfeldigvis bare bodde 5 minutter unna) burde være med oss så ikke vi dør av kjedsomhet.
Og slik gikk det.
Anette, Line og meg gikk på butikken for å kjøpe pizza, godteri og å leie film (dette er altså såpass lenge siden). Inne i butikken spør Line meg: «Hvordan er det du «shaker hands»?» og strakte ut hånden for å hilse. «Jeg gjør sånn» sa jeg og tok et fast håndgrep. «Åj, det var fast! Det verste er de som er slappe som fisker!» lo hun. Men det som skjedde var at vi aldri slapp hverandres hender! Fra da av holdt vi i hendene (sånn vanlig, som to jenter gjør) resten av kvelden (noe som til tider var tungvindt, som da jeg skulle ta opp lommeboka fra den siden vi holdt hender på). Klokka begynte å nærme seg kvelden, og vi var ute på en lekeplass for å skravle og få tida til å gå. Line og Anette var på huskene, mens jeg satt alene på vippen/dumpen. Plutselig kom Line bort til meg, satte seg skrevs over meg på fanget og lente seg mot meg som om hun skulle kysse meg. Jeg lente meg forskrekket bakover. «Du trodde jeg skulle kysse deg nå!» sa hun og lo og gikk tilbake til huskene.
«Hva skjedde nå?» tenkte jeg.
Juni 2003: Her er det røde beltet mottatt – siste steg før svart!
Vi tre skulle sove i TV-stua. Der var det en sofa og en TV, og så hadde vi lagt inn to madrasser på gulvet mellom sofaen og TVen som Line og meg skulle sove på. Så kom jeg på at jeg hadde glemt sekken min hos Line og der var jo toalettsakene! Line og meg, med hendene knyttet, gikk bort til henne og hentet sekken. På veien tilbake sier hun «Kom, vi går her heller, det er en omvei.» Og imens vi går der, sakte, og holder hender sier jeg «Du…? Jeg må egentlig fortelle deg noe… »
Hun så på meg. Forventningsfullt.
«At jeg.. » sa jeg stotrende. «Jeg tror jeg liker deg mer enn bare som en venn.» Vi stoppet. Hun så på meg uten å smile. «Men Irene» sa hun. «Sånn føler jo jeg det også!»
Vi skulle være kjærester i 8 måneder med hyppige turer til Oslo og hun til Kristiansand. Alle de 30 kjærlighetsbrevene jeg fikk i løpet av denne tiden, har jeg ennå, trygt bevart, og jeg ser tilbake på denne tida med et ydmykt blikk.
Og det er i løpet av disse 8 månedene at jeg både kom ut for meg selv, men også for familie, og det skal jeg fortelle litt om.
Juni 2005: Så ble det svart belte da jeg var 17 🥋😎
Å KOMME UT FOR
SEG SELV
Her er jeg omtrent et par år etter fødsel ❤️
Å komme ut for seg selv er en større greie enn man skulle tro. Tenk på alle de forestillingene du har om deg selv og for ditt liv. Og ikke minst hva du blir fortalt helt fra du var liten. Er du jente, snakker de voksne om de søte guttene du må kikke på, og dukkene du må leke med og fargene og interessene du må like. Sånn går tralten hver dag i mange, mange år. Da er man passelig indoktrinert når man ankommer pubis-alderen.
Kjipt.
Så finner du ut dette homogreiene om deg selv og alt blir plutselig snudd på hodet. Folks første tanke og spørsmål er alltid: «Hva sa foreldrene dine?» mens egentlig er det mye viktigere, og mer interessant, å spørre: «Hvordan var det å oppdage det selv? Hva tenkte du? Har du endret noe siden da?»
Noe av første jeg gjorde, var å klippe det lange lyse håret. Jeg lignet ofte på en gutt, både i ansiktet og i faktene, og det synes jeg bare var befriende. Her er jeg 18år.
Ettersom jeg har vokst opp med en homofob far som lærte meg at det er ekkelt, hadde jeg i starten et ganske kjipt syn på meg selv. Jeg skrev på et tidspunkt et «selvmordsbrev» som jeg la igjen hos min far og gikk så ut. Men da kvelden kom og jeg følte jeg hadde vært ute skikkelig lenge, måtte mørkeredde og engstelige Irene bare løpe hjem. Brevet hadde han ikke sett, og når jeg tenker meg om var dette brevet kun for å skremme for jeg hadde ingen konkrete planer om noenting. Men jeg fortalte i brevet at jeg synes dette er like dritt som ham, og at jeg vurderer å bare avslutte hele meg, så verden har et ekkelt monster mindre å bry seg om.
Siden jeg heldigvis var god på internett, fant jeg raskt frem til tre uhyre viktige ting:
- Ungdomsklubben Homogena som var opprettet i regi av Skeiv Ungdom
- Nettstedet Gaysir.no
Der fikk jeg møte andre som var som meg, fikk prata, spilt spill, hatt juleverksted og sett skeive filmer oppe på Universitetetet i Agder (eller Høyskolen i Agder som det het på den tida). Etter hvert oppstod også «Skeiv Disco» som var veldig gøy og litt skummelt med alle de klåfingrede lesbene i dress og slips, hehe.
En ting til jeg er ekstremt glad for, er den fantastiske serien The L Word ❤️ Den beste, viktigste og deiligste serien på jord! Og kan du gjette når den kom ut? 2004! Helt perfekt timing for meg! Jeg følte jeg utviklet meg i takt med episodene. Herreguuud som jeg så på den serien, og jeg kan alle replikkene utenatt! Måtte lastes ned via The Pirate Bay og jeg satt heeelt inntil skjermen og så på 😍
Er det mulig? En absolutt pågående identitetskrise her, huff og huff..
Min nydelige søster, Sissel, fikk vite det først av alle.
Jeg sendte en melding til henne og sa jeg måtte snakke med henne om noe sykt viktig. Det jeg ikke visste, var at akkurat da var hun sammen med mamma på kafé og da hadde mamma sagt at det enten gjaldt noe tampong-greier eller så hadde det noe med jenter å gjøre.
Om kvelden sitter jeg i sofaen hos min søster og har hele forsvarstalen min klar i hodet med at jeg ikke vet hvor dette kommer fra men at jeg er fremdeles meg selv og at jeg ikke kan noe for det og at hun ikke må hate meg osv.
Hun så på meg med spente øyne og jeg hoppet rett i det: «Jeg tror jeg liker jenter..?!» sa jeg forsiktig mens blikket vekslet mellom hennes øyne og bordduken. «Det vet jeg jo» sa hun litt halvskuffet. «Du skulle jo fortelle meg en stor hemmelighet, skrev du på meldingen! Jeg tenkte du hadde blitt narkoman, robba en bank eller helt crazy: blitt gravid! Men at du liker jenter…?» Hun himlet med øynene og lo mens hun reiste seg. «Lyst på kakao?» Jeg var helt satt ut! «Du vet, Irene, vi har visst det siden du var 5. Vi har bare ventet på deg, og du ble alltid så sur når vi spurte om du synes hun og hun var søt, tihi»
Og sånn gikk det. Mamma var også så inderlig skjønn. «Ja, vi har visst det, alle mann, og jeg er bare så glad for at du fant ut av dette selv. Og om det er en prins eller ei prinsesse på den hvite hesten, spiller ingen rolle for meg, så lenge du har det bra.»
Kan det bli mer perfekt tatt imot?
Til og med konfirmasjonen min var preget av et Taekwondo-i-bunad takkekort!
Det var verre med min far. Han har jeg ikke lyst å skrive så mye om, men han fant ut om Line og meg ei gang hun var på besøk hos meg. Hun reiste hjem på lørdagen i stedet for søndagen, for å si det sånn. Så sa han «Det er ikke noe å være stolt av, men det er ikke noe å skamme seg over heller. Pappa liker også jenter, men for din del går det over».
Dette går ikke over, skal jeg love deg. Damegalskapen blir bare bedre og bedre for hvert år!
«10 ÅR UTE AV SKAPET»
Jeg feiret for 10 år siden også! Hurra!
Vennene mine tok det helt fint og etter hvert var det for det meste andre skeive, eller gutter jeg hang med, så det var ikke et tema. Og stort sett hadde jeg en kjæreste, og hva mer trenger man vel da?
Gjennom de kommende årene var det mye «identitetskriser» med mye forskjellige hårfarger, klesstiler (hvis man kan kalle det det, offameg.. Hehe, men vi har vel alle vært der.) Jeg synes også det var gøy å leke med det androgyne utseendet. Og den dag i dag, avhengig av hvor jeg er i syklusen, endrer ansiktet mitt seg ganske mye fra ganske feminint til ganske maskulint.
Trening og kort hår er vel omtrent det eneste som har holdt seg stabilt opp igjennom!
Når jeg i dag reflekerer over hvordan ting har vært og hvordan ting har føltes før jeg kom ut for meg selv, er det jo helt tydelig at jeg ikke synes læreren min baaare var kul. Og hadde jeg vært litt mer åpen for meg selv og hatt litt mer selvinnsikt som 13åring (da jeg begynte på Taekwondo), ville jeg nok innsett det tidligere, men uansett:
Den store klisjéen:
Forelska i læreren!
Å bli betatt av autoritære figurer er en kjent greie. Og ettersom lærere er noe av det første vi møter som barn, i tillegg til å ha et kaotisk og hormonellt ustyrlig indre, så er dette en fallgruve man lett ramler oppi. Noen som kjenner seg igjen?
Hun var lærer på ungdomsskolen jeg gikk på, hadde flammende rødt hår (gjett om jeg også skulle ha det?!), men aller viktigst:
Hun var instruktøren min i Taekwondo!
Jeg var en sånn helt håpløst forelsket *kremt* jeg mener «inspirert» 13åring (hadde du spurt om jeg var forelsket på den tida, hadde du nok fått kjenne på alle Taekwondo-triksene jeg kunne).
Hun hadde en utstråling, en væremåte og en energi som bare tok pusten helt fra meg – og hun hadde så klart en høy grad innen svart belte. Hjemme på rommet mitt hang det bilder på bilder av henne (og gjerne med meg også på, for det hendte jeg kommanderte min far til å si at han ville ta bilde av oss). Jeg skrev dikt, sanger, oppdiktede historier om henne og meg – hele pakka. For et tenåringskaos!
Hun er til og med grunnen til at jeg lærte meg å spille gitar!
Det var bare å legge seg i hardtrening! Og fikk splitter ny gitar til konfirmasjonen 😍
I 8.klasse på ungdomsskolen skulle vi ha en tema-uke, og man kunne velge mellom matlaging, broderi, idrett og mye forskjellig. Jeg visste bare at jeg ville være med på det hun skulle lede, samme hva det var: Så da ble det en snøhuletur med fem gutter til en hytte laaang borte!
Med en sekk som veide mer enn meg og med dårlige ski jeg hadde fått låne, bar det ut på tur. Fremme på hytta etter det som kunne virke som fire døgn i helv*te (les: noen timer på ski) var det å tenne opp i peisen og lage mat. Og hva har vi her?
Jo. En gitar.
Problem: Alle de fem guttene som var med, kunne spille, men ikke jeg! Guttene spilte for henne mens hun smilte og lo, og du kan tenke deg ei som ikke var så fornøyd med at guttene fikk all oppmerksomheten hennes?! Det var siste dagen i mitt liv hvor jeg ikke kunne spille gitar! Siden den gang har jeg både spilt og sunget i band, på danskeferja, i bryllup og på utallige scener. Hjemme har jeg fullt innspillingsstudio og jeg koser meg helt glugg med å sitte og klimpre på kveldene ❤️
«Kan jeg få spille et par sanger?»
Pianisten Adam Tee: «Of course, go ahead!»
Gitar, bass, piano, trommer og ukulele er det jeg spiller i dag og jeg er lidenskapelig opptatt av musikk. Det berører noe dypt inni meg og kan styre alle følelsene i hele kroppen ❤️
2005: Dagen etter jeg tok svart belte på Taekwondo Summer Camp, bar det til Oslo og EUROPRIDE!
Europride er en stor homofestival som reiser fra by til by hvert år, og akkurat dette året, 2005, var det i Oslo! Jeg reiste inn med en kamerat (helt til høyre) som jeg den dag i dag er god venn med, og vi hadde det bare dødsgøy!
Fenomenet:
Å bli forelska i hetero damer
Jeg flyttet til Vorarlberg i Østerrike som utvekslingsstudent i september 2005 da jeg var 17.
Der studerte jeg musikk på et konservatorium.
Det var i grunn en ganske tøff tid for ei som er riktig så hjemmekjær og liker sine rutiner. Men der fikk jeg i hvert fall kjenne på en ny forelskelse. Om det var stedet, språket, energien eller en kombinasjon av alt, vet jeg ikke. Men forelsket, det var jeg.
Og var det i ei jeg over hodet ikke kunne få?
Absolutt!
Det startet med noe så uskyldig som at jeg hadde lagt merke til at ei dame med sin sønn på sikkert 8 år, stod i krysset hvor jeg gikk forbi hver dag på vei til skolen. Og det som fanget blikket mitt, var verken hun eller sønnen, men hunden! For det var jo en sånn hund jeg ønsket meg! Jeg fikk vite hvor hun bodde av noen andre jeg kjente i gaten. På ettermiddagen dingte jeg på, egentlig bare for å høre hvilken rase hun hadde (og jeg må legge til at dette var et utrolig flott hus med svømmebasseng og stort sett bygget i betong med litt varmt treverk innimellom!).
Alle studentene fra verden over som var i Østerrike akkurat i 2005 – 2006 😍
Hun åpnet, og som en virvelvind sa hun «Kom, nå går vi!» og smalt døren igjen bak seg. Her er det bare å skritte etter, tenkte jeg. Vi gikk på en lang tur og hun fortalte mye om hunden, og at rasen het Jack Russell Terrier – samme hunden som i The Mask med Jim Carrey. Dette var høsten, og samspillet med min utvekslingsfamilie var ikke noe særlig bra, så jeg hadde bestemt meg for å reise hjem til Norge for godt til jul. Det ble det ikke noe av, ettersom jeg nå hadde møtt dette mystiske kvinnemennesket, som for øvrig var 19 år eldre enn meg og langt ute av min liga.
Etter jeg kom tilbake til Norge som 18åring har det vært mer enn ett romantisk eventyr som har endt med hjertesorg. Hva er vel verre enn å gi/miste hjertet sitt til noen du aldri kan få?
La oss bare spooooole frem til..
❤️ I DAG ❤️
Ei fornøyd jente i rullehuset sitt 😍
Det er ikke ofte jeg tenker over det lenger, men det hender «Jøss, jeg er jo homo» sklir innom tankene, og jeg ser på det som en gave. Litt på samme måte som jeg ser på det at jeg (mest sannsynlig) har ADHD. Samtidig har jeg vært utrolig heldig oppi det hele. Jeg hadde et nettverk rundt meg som støttet meg og jeg har vært heldig som har funnet kjærlighet flere ganger (men jeg også vært borti mye rart, hehe..).
I dag er jeg forlovet med verdens nydeligste dame ❤️
Et klipp fra min første YouTube-video du kan se ved å trykke her! (etter du har lest ferdig, selvfølgelig)
Det er få kjipe opplevelser å minnes, tross at min hjemby, Kristiansand, ligger midt i bibelbeltet hvor det kryr av alle typer (in)sekter og religiøse, kristne, Jehovas Vitner, Smiths Venner, Lommelendere, Pinsevenner og alskens religiøse skoler. Man finner fort ut av hvem man ikke bør henge så mye med, og konverteringsterapi er ren ondskap.
Selv er jeg ikke religiøs og har ingen fordommer mot verken hudfarger, legninger eller livsstiler, og da undres jeg ofte over hvorfor gudene deres absolutt trenger pengene mine og samtidig har tenkt å sende meg til et evigbrennende helvete når den tiden kommer. Det er verken snilt eller forståelig når jeg tross alt ble skapt slik – vi er jo alle perfekte i Guds øyne. Jeg skal ta en prat med ham/henne/dem, når det er min tur til å stå ved regnbueporten, og kreve en bankutskrift!
I dag er ting verken hormonelt eller kaotisk på homofronten. Jeg flyttet til Oslo i 2020 og møtte min kjære Carine samme uka, og flyttet til Vestby i juli 2023 hvor jeg kan dyrke min store lidenskap:
MINIHUS
PÅ HJUL
❤️
I 2022 hadde jeg brukt fire år på tegne det perfekte rullehuset for meg.
Våren 2023 stod verdens største minihus på hjul ferdig bygget i Tønsberg hos Vestfold Minihus.
Det ble fraktet hit i juli i år (2023). Og ble heist med kran inn i skogen 😍
Jeg ønsker å dele all kunnskapen og vise hvordan man kan bo enkelt og økonomisk slik at man kan bli gjeldfri på 10 år, eie egen enebolig og ha tid til å gjøre det man har lyst til.
Det er også grunnen til at jeg startet mitt eget firma som minihuskonsulent ❤️ Slik at jeg kan hjelpe så mange som mulig, verden over.
Jeg har hittil jobbet 15 år av mitt liv. Tanken på at jeg kunne vært gjeldfri OG eid min egen rullende enebolig for fem år siden, er litt trist, men samtidig er jeg godt på vei nå og nyter hvert sekund.
For å sammenligne det økonomiske aspektet mellom et vanlig hus og et rullehus, kan du ta en titt her.
Herregud så forelsket jeg er i henne ❤️ En skikkelig Lady, og faktisk grevinne 😍🥂
Jeg er forlovet med verdens deiligste dame, og til neste år håper vi både på ei lita Staffordshire Bull Terrier valpejente og bryllup om alt går etter planen ❤️
Minihus er ikke helt Carines greie, så hun eier sin egen store enebolig med hage i samme område som jeg har minihuset, bare omtrent 10 minutter unna.
Ettersom hun er en sexy arkeolog, er hun ute i felt og graver etter steinalderting nesten halve året (kun hjemme i helgene), så det blir mye tid til me, myself and Irene 😍
Da går fritiden til blogging, trening, gitar og alt mulig som er minihusrelatert, og så blir det ekstra stas når hun endelig kommer hjem ❤️ I tillegg har jeg over 20 sponsorer jeg jobber sammen med 🥂
Kjøkkenet mitt begynner å komme seg 😍 Kjøkkenet er sponset av IKEA ❤️
Jeg er jo midt i innflytningsprosessen nå, så det meste av tiden går til å bygge ferdig kjøkkenet, montere ting, male og dokumentere alt mulig på bloggen samt lage YouTube-videoer.
Det storkoser jeg meg skikkelig med 😎😍🥂
Tusen takk for at du leste ❤️
Hvordan var det for deg å komme-ut for deg selv?
🌈Irene
Ønsker du deg ditt eget minihus? Ta turen innom Minihuskonsulenten!
Bor du selv i et minihus på hjul? Meld deg inn i Facebookgruppa Norges Minihusbeboere!
Og bli en del av:
Facebookside for huset her: Worlds Biggest Tiny House on Wheels
4 Responses
Helt utrolig godt skrevet, kjære jenta mi❤️Så veldig glad i deg ❤️
Du er så utrolig skjønn, mamma ❤️ Så veldig glad i deg også ❤️
Så utrolig herlig historie. Veldig lik måte å oppdage selg selv på med mye prøving og feiling på livet. Ønsker deg og din forlovede masse lykke til
🏳️🌈❤️🏳️🌈
Tusen takk for koselig kommentar ❤️ Ja, det er en ganske spennende tid når man er midt i limbo 😍 Men å ende med å stå støtt i seg selv er en fantastisk følelse 🥰⭐❤️