Minihus-transporten var (ikke helt) vellykket..

Endelig var dagen kommet! Fyyy søren så lenge jeg har ventet på dette og følelsen var helt ubeskrivelig da jeg våknet av alarmen tiiidlig om morgenen. Det er ikke bare bare å flytte verdens største minihus på hjul, og lite visste jeg om hvordan dagen skulle ende.

Innledningsvis vil jeg si at jeg ønsker å være helt transparent i bloggpostene mine når det gjelder livet med minihus. Jeg vil fortelle om the good, the bad and the ugly. Hele pakka – priser, dimensjoner, positive ting og negative ting – alltid! Jeg vil gi et så oppriktig bilde av det hele som mulig for at du som kanskje ønsker et minihus selv, skal vite hva du begir deg ut på og vite om det er verdt et millionlån i banken med høy rente.

Nå som det er sagt, håper jeg du sitter godt og har noen minutter til overs, for i dette innlegget hadde jeg mye på hjertet.

Det er torsdag morgen den 13. juli 2023 og klokken er 04:45. Havregrøt med proteiner, kanel og kardemomme blir fortært mens en iskald hvit Monster energidrikk blir med i bilen. Vi kjører til Moss og tar 06:30-ferja over til Horten som bruker en halvtime på overfarten. Derfra er det bare 20 min kjøring til Vestfold Minihus ❤️

Jeg hadde fått beskjed av Dahlen Transport om at det må være en traktor på stedet for å rygge huset opp på brønnhengeren, og en traktor på gården i Vestby som kan trekke huset av hengeren igjen. Etter en del søking i landbruksgruppene på Facebook var begge deler på plass! Hurra!

Vel fremme ved huset hos Vestfold Minihus drev arbeiderne med å både fjerne støttebena under huset, pipa til forbrenningstoalettet og å kappe litt av avløpsrørene under huset så de ikke skal dunke nedi bakken.

Jeg hadde avtalt med Dahlen at huset skulle på tunet til gården i Vestby, og hadde bedt ham sjekke adressen og fremkommeligheten i forkant, for ellers ville det ikke være noe poeng i å frakte huset dit. På transportdagen fortalte også sjaføren av Bred Last-bilen at han hadde kjørt løypa dagen i forveien og at alt så bra ut. Dobbel trygghet for meg!

Å se huset rulle for første gang var et syn og en følelse jeg aldri kommer til å glemme!

«Nå skjer det på EKTE!» tenkte jeg «Dette er IKKE dagdrømming for vi ER HER NÅ og dette skjer i DAG!» Klype, klype, klype i armer, kinn og bein! ADHD-mode ON!

Mobilkameraet gikk varmt og i løpet av dagen og jeg tok ikke mindre enn 1089 bilder og videoer! Så er det å finne et søtt knippe å dele med dere her i bloggen, da.. 😅📸 Holder det med 30 bilder? 50? 100? 😅

Traktoren dro huset forsiktig rundt hjørnet, opp en bakke og rundt en smal passasje før det var fremme på en romslig parkeringsplass hvor lastebil og brønnhenger stod (lå) klar for minihuspåtrilling 😍

Uten sikt og kun med beskjeder fra trailersjaføren på samband, styrte TT (Traktor-Terje) skuta presis bakover til heile vogna var plassert godt innpå brønnhengeren.

Og da var det klart for å løfte huset litt opp for å skru av alle de seks hjulene. Deretter sette huset helt ned på magen sin og feste det i alle bauer og kanter!

Og sønnene til sjaføren som var med, hadde like bukser som meg! Selvfølgelig måtte det tas bilde av! Dette er nok once in a lifetime! 😍

KLARE TIL AVGANG!

Sakte kjørte sjaføren heile lastebilen med hus og henger ned den smale passasjen, forbi bygget til Vestfold Minihus.. Og stoppet.

En strømledning som krysset veien hang så lavt at vi måtte hente to planker og løfte opp kabelen mens sjaføren kjørte rolig under og forbi. Jess!

Neste etappe var å komme seg opp på hovedveien og stoppe for å måle høyden.

Blidere sjafør skal du lete lenge etter! 😍

«448 cm høyt» sier sjaføren. Grensa er jo tross alt hele 450 cm, så her er det bare å sette klampen i bånn til Vestby!

Med følgebil foran og bak durte huset mitt avgårde i 90 kmt! For hver eneste bru og tunnel måtte jeg bare å lukke øynene 🙈🤣

Gøyere å kjøre i venstre fil når man kan 😍

Fytti så nervepirrende å se huset rase avgårde sånn på motorveien!

Vi lå bak følgebilen hele veien og det var skikkelig stilig å følge med på hvordan de opererte! Før hver tunnel la dem seg midt på stripa og brukte begge feltene så ingen skulle komme forbi!

Altså, vi snakker små marginer her 😅 Fyyy søren, laveste tunnellen i verden!

Sola skinte hele turen ☀️😍 Og vi hadde boller og cola i bilen som vi gomlet på mens jeg filmet og knipset.

Da vi nærmet oss, kontaktet jeg traktorsjafør Eirik som møtte oss ved grusveien inn til gårdstunet.

Og det var faktisk bare hit vi kom før det var slutt på moroa.

«Jeg kommer ikke inn her» sier trailersjaføren til min store overraskelse og skuffelse.

Hva sa du??

Det endte med at sjaføren snudde og satte av huset mitt på en kirkegård i nærheten. Der monterte han på hjulene og fikk traktoren til å dra huset ned fra brønnhengeren. Så pakket han sakene sine og kjørte.

Mens vi venter…

Best å sjekke om noen er hjemme!

Hva nå?

På stående fot måtte jeg finne ut hvordan jeg får med meg huset helt opp i gården.

Traktorsjafør Eirik og meg så på hverandre litt fortumlet.

Heldigvis hadde jeg jo han der, men hans jobb var kun å trekke huset av hengeren når det ankom gårdstunet. Jeg spurte pent og han sa heldigvis ja, men det var bare ren flaks at han hadde anledning til å hjelpe meg etter han selv hadde vært på jobb fra morgenen av.

«Vi får bare prøve, for huset ditt kan i hvertfall ikke stå her på kirkegården! Det blir for trist.»

Ettersom traktorsjaføren og jeg var uforberedte på at det var vår oppgave å få flyttet huset fra kirkegården, ble turen opp til tunet et mareritt.

Vi hentet et lass subbus/grus for å øke sjansene for en vellykket transport /siste etappe.

Han fikk svingt huset inn på grusveien hvor han hadde lagt lasset med subbus og alle var ved passelig godt mot. Veien er enveiskjørt omtrent 200 meter, så øynene var på stilk mens vi håpet det ikke kom noen med løs mage som bare måå hjeeem nåå 😅

Med litt rygging og ratting var vi endelig på rett spor.

Men så skjedde det.

«STOOOOPP» ropte dama til sjaføren før jeg hørte noe som sprakte og knakk.

Kledningen på venstre hjørne lå plutselig på grusen..

Fy f, tenkte jeg. Vi er jo bare så vidt begynt på denne drittveien og det er langt igjen med verre veiforhold. Jeg hadde jo ingen andre steder å sette huset, så vi fikk bare fortsette rolig.

Et bilde sier mer enn tusen ord.

Jeg spurte om det gikk an å senke huset foran ved draget slik at bakenden på huset løftes. Det kunne han ved å låse opp festet mellom traktor og drag (senke piggen som tres opp i dragøyet som betyr at huset nå kan «hoppe av» traktorfestet og trille vekk). Det hjalp.

Rolig, med gress som konstant børstet understellet på huset trillet det oppover bakken. Vi satte oss fast flere ganger, og Eirik senket piggen litt og litt hver gang til huset endelig kom seg til toppen. Ingen grunn til å juble ennå.

For nå
kom døds-dumpa!

Traktoren kjørte nedover dumpa med huset på slep, men da han kjørte videre oppover denne rumpesprekk-formede drittdumpa, ble det bråstopp.

Huset satt fast som en god gammeldags forstoppelse.. Det stod nedi bakken både foran og bak og vi kom oss ingen vei uten at mer kledning ble ødelagt. På himmelen dannet det seg mørkere og mørkere skyer.

«Kjør litt forover!» sa jeg. «Nei, stopp!!» ropte jentene.

Kjør litt bakover!» sa jeg. «Nei, stopp!!» ropte jentene.

Nå sank motivasjonen hos alle sammen og man kjente på både frustrasjon og hjelpeløshet.

Dette går jo ikke!

Nå begynte det å regne i tillegg, og vi stod der i kun en t-skjorte og med bilen helt der inne på tunet uten mulighet til å kjøre verken ut eller hjem.

Huset var ikke til å rikke.

I desperasjon spredte vi oss og løp rundt til alle husene på gården og banket på. Tomt og dødt alle veier utenom én plass! Hun var både hjemme OG hadde materialer på ei tralle utenfor.

For en lykke!

Vi fikk låne så mye vi ville og tok alt sammen. Planen var nå å legge materialer bak hjulene og rygge oppå dem for så å bygge dobbelt så høyt foran hjulene og kjøre opp på dem og på den måten klatre i høyden.

Vi fortsatte å kjøre forover og bakover til huset hadde klatret høyt nok til å få noen centimeter klaring mellom kledningen og grusen.

Var dette nok til å komme oss de siste få meterne opp av døds-dumpa?

Selvfølgelig ikke. Og se på det bakerste hjulet..

Ingenting så ut til å hjelpe og nå hadde vi både brukt opp alle materialene, ene hjulet så punga ut og huset hadde flere ganger stukket av ved å hoppe av traktoren så han måtte klemme inn bremsa og rygge ned og hente huset igjen (flaks at det er bremser på huset!).

Det kunne virke som om det kun var snakk om 5 cm av kledninga som gikk nedi og ga oss problemer.

Da ble det tatt en forferdelig avgjørelse samtidig som himmelen åpnet seg som en trykksatt høyttrykksspyler.

Regnet føltes som en intens og iskald foss (og jeg fikk alt vannet fra heeele taket på meg) imens vi løftet av de to små dørene bak for å skåne dem. Så fant vi ei gammal, sløv og rusten håndsag og satte i gang..

Der satt jeg altså i søla kun iført en iskald tskjorte, sand fra langt oppi ansiktet til ned i sokkene, i den verste regnstormen jeg har vært borti, og sagde i stykker den nydelige kledningen min til hjemmet mitt som jeg har brukt fire år på å planlegge. Jeg var nærmest i en apatisk tilstand.

Herregud så tungt det er å sage i våt kledning!

Da kledningen var saget og alle materialene var omrokkert under hjulene var vi klare for et siste støt. Jeg sa til Eirik at nå må vi bare få huset opp, så får det briste eller bære.

Rolig, centimeter for centimenter klatret huset hengivent opp på materialene (flaks at det var så utrolig dårlig luft i dekkene, for det var ingenting å si på klatre-evnen her!). Klaringen til bakken økte og hele huset rettet seg da vi endelig, mot alle odds, i regnstorm, kalde, sultne og nedkjørte, nådde toppen!

Carine, gående, leende, hylende og jublende blant plankerestene!

Da kom det en liten tåre, må jeg ærlig innrømme.

Jeg var overlykkelig, om enn litt gjennomvåt!

Da var det bare sjarmøretappen igjen bort til låven, men vent litt..

Henger ikke de eiketre-greinene litt lavt?

Du kødder!?!!

Er det føkkings mulig??

Treet har fire greiner som huset ikke kommer seg under! Og med gårdseieren på reise i New York var både tidsforskjellen og hans nett-tilgang en utfordring.

Vi fikk endelig tak i ham på Messenger og fikk grønt lys for å fjerne greinene.

Men nå var alle så våte, kalde, slitne og sutne. Sjaføren hadde ikke spist frokost enda og klokka var nå blitt 18.

Vi ville fullføre jobben i kveld!

Vi bestemte oss for å ta en pause, spise, dusje og komme tilbake i varmt tøy – klare til siste innsats!

Som sagt, så gjort! Jeg dusja og Carine spiste. Her er vi bare forskjellige 🙈😂

Tilbake på gården så jeg kjapt at Eirik er dreven med motorsaga! Det var gøy! I tillegg var sola tilbake for fullt! Det tok ikke lange tida før alt var pent kappet og ryddet av veien.

Nå krysset vi alt vi hadde for at de siste 30 meterne skulle gå bra.

Og det gjorde det! For en følelse!

Klokka var nå blitt omtrent 20 og både Carine og meg hadde jo vært oppe siden kl 04:45, så vi begynte å kjenne det i kroppen samtidig som vi var fulle av adrenalin ⚡

Timene med traktoren ble en saftig slump på 15k, så hele flyttinga ble en utrolig mye dyrere affære enn først antatt. Og transportfirmaet var ikke billige dem heller!

Huset fikk en god del skader både innvendig og utvendig, men det får jeg forhåpentligvis dekket gjennom forsikringen.

Jeg sitter ikke igjen med en god følelse etter transporten og jeg er redd jeg finner ut at mer er blitt ødelagt. Det vil tiden vise.

Dette var del 1

av transporten.

Huset mitt står nå midlertidig ved siden av låven imens mitt permanente sted, som er bak låven, graves ut og opparbeides. Det skal bli en fin vei dit med et stødig underlag av stein og pukk. Også mulig noe støp under hvert av områdene hvor de åtte støttebena skal plasseres.

For å få huset på plass, skal det først trekkes med traktor og deretter heises med kran og snus rundt i lufta (kommer til å spørre om huset kan ta noen runder ekstra før det settes ned)! Skoveng Kranservice har sponset meg med hele løfteoperasjonen og jeg har leid inn et dronefirma som skal filme heile greia! Jeg tror det blir driiitkult! 😍

Om ikke annet, så har jeg lært en hel del av dette:

Sjekk alt selv, spør flere fagfolk, mål i det vide og det brede og forsikre deg 100% om at dette er en jobb som lar seg gjennomføre selv om det ikke er ditt fagfelt, og ha en plan B (og en tykk lommebok)!

Nå er alt dette en uke siden og jeg kan ikke fatte hvordan vi fikk det til 😅 Hvordan vi kom oss hele veien opp på tunet, men jeg minnes et mareritt om ødelagt kledning, våte materialer, saging og roping. Det er dyrt å drive med store prosjekter når man er uerfaren, hehe!

Hva ville du gjort i denne situasjonen?

Takk for at du tok deg tid til å lese ❤️

🌈Irene

---

Ønsker du deg ditt eget minihus? Ta turen innom Minihuskonsulenten!

Bor du selv i et minihus på hjul? Meld deg inn i Facebookgruppa Norges Minihusbeboere!

🍀 Er huset ditt i sosiale medier? 🍀

Jeg er i gang med å samle alle norske minihus på hjul som er i sosiale medier her på irenemini.no. Bor du i et rullende hjem og har en Instagram, YouTube, blogg eller you name it som du har lyst å dele? Send et bilde, en liten tekst og linken du vil dele til meg på mail eller på min Instagram så skal jeg legge deg til! Så kan vi (og alle andre) finne hverandre 😍🥂

Facebookside for huset her: Worlds Biggest Tiny House on Wheels

Følg meg gjerne på YouTube: